– Vi er alle forsøkskaniner

DØDE BRÅTT: Renate Hoel ble bare 34 år gammel. Nå vil lillesøster og filmskaper Anniken Hoel bidra til å bevisstgjøre helsepersonell med filmen Dødsårsak: Ukjent. Foto: Filmweb.

– Vi er alle forsøkskaniner

I 2005 døde Anniken Hoels søster mens hun sto på fire forskjellige antipsykotika samtidig. Nå reiser filmskaperen rundt med et klart budskap til helsepersonell: Bli mer kritisk tenkende til nypublisert forskning - også den som publiseres i de «tunge» legetidsskriftene - og ta psykiatriske pasienters fysiske helse på alvor.

Året er 2015. Richard Horton, redaktør i et av verdens viktigste medisinske tidsskrifter, The Lancet, kommer med en uttalelse som skaper sjokkbølger både i media og i vitenskapelige kretser: «Mye av forskningslitteraturen, kanskje halvparten, kan rett og slett være usann», skriver han på sin egen blogg.

Horton mener forskningen beveger seg mot en mørk avgrunn, og oppgir små utvalg, små effekter, ugyldige forklaringsanalyser og åpenbare interessekonflikter som medvirkende årsaker.

Spol tilbake til 2005. Filmskaper Anniken Hoels lillesøster, Renate, blir funnet død, og ingen klarer å finne ut hvorfor.

Anniken begynner å nøste i omstendighetene rundt dødsfallet, og oppdager at søsteren er en av mange som har mistet livet mens de var under behandling med antipsykotiske medikamenter. Bare i Norge kunne det være snakk om 2500 dødsfall.

Industrien står bak studier

Anniken gjennomgår søsterens journaler, og finner ut at Renate har stått på fire forskjellige antipsykotiske legemidler samtidig, og at bivirkningen «plutselig død» har blitt oppført som bivirkning på et av legemidlene, uten at det har blitt kommunisert.

Filmskaperen forsøker å finne ut hvordan dette har kunnet skje uten at noen har snakket om det, eller forsøkt å forhindre det. Sporene leder henne til legemiddelfirmaer, politiske maktsentra og til myndighetsinstanser, og hun avdekker et system og en praksis for forskning på, godkjenning av og foreskriving av medikamenter som forbauser og forferder. Denne våren har 12 års arbeid resultert i filmen Dødsårsak: Ukjent.

– Det er legemiddelselskapene som selv utfører alle studier om nye medisiner. 50 prosent av studiene blir tilbakeholdt. Og ofte blir bare de med positivt fortegn publisert. I tillegg «ghostwriter» representanter for firmaene ofte oppsummeringene av artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Mange travle leger tar seg ikke tid til å lese annet enn disse «abstractene», uvitende om at konklusjonene kanskje ikke gir et godt bilde av funnene i studien, fortalte Hoel, da hun nylig viste filmen for ROP-tjenesten og representanter for divisjonsledelsen ved Divisjon Psykisk Helsevern i Sykehuset Innlandet.

LES OGSÅ: Debatt om medisinfrie tilbud

Ikke uavhengig forskning

I USA er det Food and Drug Administration som godkjenner nye legemidler. I Europa er det European Medicines Agency (EMA). Siden vi ikke er medlem av EU har ikke Norge innflytelse over hvordan EMA opererer.

Hoel viser til EMAs egne tall, som viser at 89 prosent av sistnevntes inntekter i 2016 kom fra legemiddelindustrien.

– Og ingen av disse instansene gjør uavhengig forskning av nye medisiner før godkjenning. Det er derfor ikke uvanlig at alvorlige bivirkninger først blir kjent etter at preparatet er godkjent. Uten å vite det er vi forsøkskaniner for nye medisiner, mener Hoel.

Anniken Hoel

Filmskaper Anniken Hoel Foto: Tore Willy Lie

Hun er også kritisk til diagnosemanualen DSM, og viser til at en gjennomgang kom frem til at mange av de som bidrar til å utarbeide DSM har forbindelser til legemiddelindustrien.

– Tre fjerdedeler av legene som står bak DSM har finansielle bånd til legemiddelfirmaer, og terskelen for å lage nye diagnoser blir lavere og lavere. Det som tidligere ble ansett å være innenfor normalen, særlig hos barn og unge, blir stadig mer sykeliggjort, mener Hoel, og legger til;

– Gjennom arbeidet med filmen fant jeg ut at industrien hele tiden presser redaksjonen i DSM til å ta med lidelser det ikke finnes grunnlag for å inkludere, for eksempel bipolar lidelse hos barn. I dette tilfellet sa imidlertid redaksjonen nei – det finnes ikke nok forskning, men likevel fortsatte selskapene å markedsføre medikamenter mot bipolar lidelse overfor barneleger og barnepsykiatere. Det er gjennom legenes reseptforeskriving at legemiddelfirmaene tjener pengene sine, sier Hoel.

LES OGSÅ: Slår et slag for psykofarmakologiske avdelinger

Vet ikke alltid hvordan de virker

Hun mener det trengs en bevisstgjøring blant helsepersonell som behandler mennesker med psykiske lidelser.

– Mange leger forteller pasientene sine at de psykiske plagene deres kommer av signalproblemer i hjernen og at medisinene de får vil rette opp disse feilkoblingene. Dette er en myte det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for. Sannheten er at man ofte ikke vet hvordan medikamentene virker – eller om de vil virke. Men når pasienter får høre denne beskjeden igjen og igjen tror jeg de lett kan tro at det kun er medikamentell behandling som kan gjøre dem bedre. Det er svært uheldig, mener filmskaperen.

Hoel håper at leger og andre behandlere som ser filmen kan bli mer bevisste på egne roller, og at de tar psykiatriske pasienters fysiske helse på alvor.

– Jeg håper at de kan se sin egen rolle innenfor et stort system, og blir mer konsekvente og kritisk tenkende til nypublisert forskning, også den som publiseres i de «tunge» legetidsskriftene, at de tar psykiatriske pasienters fysiske helse på alvor, bruker medisiner kun når det er nødvending og ikke i farlige kombinasjoner, at de overvåker bivirkninger, og at de lytter til brukere og pårørende, sier Hoel.

Hun mener helsepersonell ikke bør la seg finansiere av legemiddelfirmaer.

 – Jeg mener at de bør ta et politisk standpunkt – og ta avstand fra legemiddelindustriens salgsapparat. Også fagforbundene bør ta et solid standpunkt om å ikke ta imot noen form for goder fra denne industrien. Det er jo også en god del leger og forskere i Norge som mottar finansiering eller andre goder fra industrien – det bør de slutte med, avslutter Hoel.

– Må bli mer kritiske

ROP-leder Lars Lien lot seg både bevege og imponere over Hoels film.

– Dødsårsak: Ukjent er en viktig og bevisstgjørende film som bør inn på pensum i helseutdanningene, sier han, og fortsetter;

– Leger, psykologer og psykiatere må bli mer kritiske til hva de foreskriver og til hva de leser – også det som står i de store medisinske tidsskriftene. Les det som står på nederste linje. I veldig mange tilfeller har forfattere bindinger til legemiddelindustrien, sier Lien.

Han mener likevel at mange som sliter med psykiske lidelser har god nytte av medisiner.

– Antipsykotika kan være en god og nyttig del av et behandlingsopplegg, men mange blir stående på det for lenge. Det er viktig å ha et tilbud om forsvarlig nedtrapping av slike medisiner, sier han. Lien understreker imidlertid at ingen bør slutte med antipsykotika på egen hånd.

– Å slutte brått kan utgjøre en helserisiko i seg selv. Seponering av medisiner bør gjøres i samråd med behandler, avslutter han.

Lavere dødelighet på medisiner

Branjeforeningen Legemiddelindustrien kjenner seg ikke igjen i bildet som tegnes i Hoels film. På sine egne nettsider har de tidligere denne våren lagt ut en redegjørelse for sitt ståsted, hvor de blant annet viser til en studie som viser lavere dødelighet hos dem som får antipsykotika i moderate eller høyere doser enn hos dem som ikke får medisiner, og at dødeligheten er lavere hos dem som bruker antipsykotika enn hos dem som ikke gjør det.

Den aktuelle studien, som ble publisert i  Journal of Clinical Psychiatry i 2010 er siden kritisert av Peter C Gøtzsche, direktør ved Nordic Cochrane Centre, for å ha "justert bort " en sammenheng mellom polyfarmasi og død som faktisk eksisterer. 

Nyhetsbrev

Meld deg på her for å motta siste nytt fra ROP.no