TIDLIG START: I dag vet man at de fleste personlighetsforstyrrelser blir klinisk synlig tidlig i tenårene. Likevel kvier klinikere seg for å sette diagnosen på barn og ungdom. Det kan føre til mangelfull eller feil behandling.

TIDLIG START: I dag vet man at de fleste personlighetsforstyrrelser blir klinisk synlig tidlig i tenårene. Likevel kvier klinikere seg for å sette diagnosen på barn og ungdom. Det kan føre til mangelfull eller feil behandling. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Personlighetsforstyrrelser endres over tid

Personlighetsforstyrrelser starter tidlig i livet, men er ingen livstidsdiagnose, viser ny forskning. For å øke sjansen for vellykket behandling, bør diagnosen settes tidlig – gjerne før 18 år, mener overlege Øivind Urnes fra NAPP.

Å ha en personlighetsforstyrrelse (PF) kan være en stor byrde for den enkelte, og han eller hun kan være en fare for seg selv og for omgivelsene. Lidelsene kan koste dyrt, både for samfunnet og for den enkelte pasienten, skriver forfatterne av artiklene om personlighetsforstyrrelser som sto på trykk i The Lancet tidligere i år (se boks).

Forkortet levetid

Personlighetsforstyrrelser assosieres med tidlig død og selvmord. En britisk studie antyder at forventet levetid er 19 år kortere for kvinner og 18 år kortere for menn som har PF, sammenlignet med den øvrige befolkningen.

Den forkortede levetiden kan delvis forklares med økt forkomst av selvmord og mord blant personer med PF, men en økt forekomst av hjerte- og lungesykdom hos denne pasientgruppen antyder at andre faktorer også spiller inn.

I tillegg kan livsstilsfaktorer som røyking, alkohol- og stoffmisbruk også ligge til grunn for økt dødelighet blant personer med PF.

Les også: Rusproblem eller atferdslidelse?

Hvor mange har personlighetsforstyrrelse?

Studier gjennomført i Europa og Nord-Amerika anslår at mellom fire og femten prosent av befolkningen har PF. Bare én studie har så langt forsøkt å undersøke forekomsten av PF internasjonalt, med gjennomsnittsprevalens på 6,1 prosent. I denne studien var forekomsten lavest i Europa og høyest i Nord- og Sør-Amerika.

Lidelsene er minst like vanlig hos menn som hos kvinner, om ikke mer, og er minst like vanlig blant minoriteter som flertallsbefolkninger. Det er registrert høyere forekomst i urbane strøk.

Den høyeste forekomsten finner en blant personer som er i kontakt med rettssystemet – forskning angir at to av tre innsatte i fengsler har personlighetsforstyrrelser.

Forstyrrelsen endres over tid

I dag vet man at personlighetstrekk endres gjennom livet, også ved personlighetsforstyrrelser. Forskning tyder på at lidelsene endrer seg i alvorlighetsgrad og form gjennom livsløpet. Å erkjenne at personlighetsforstyrrelser verken er varige eller konstante er svært viktig med tanke på å redusere stigma knyttet til lidelsene, både blant klinikere og folk flest, mener artikkelforfatterne. 

Forskning viser at halvparten av personlighetstrekkene våre er arvelige. Resten avhenger av omgivelsene og livssituasjoner. Det vitner om en viss fleksibilitet, og åpner for at behandling av personlighetsforstyrrelser er mulig.

Starter i barndommen

I dag er ekspertene er enig om at personlighetsforstyrrelser som oftest begynner i barndommen og blir klinisk synlig i overgangen mellom barndom og tenårene.

Til tross for denne enigheten er det fortsatt et tabu å gi barn en diagnose på personlighetsforstyrrelser, ifølge artikkelforfatterne. Klinikere kvier seg for å sette en merkelapp på folk i tidlig alder. Kunnskapen om at personlighetsforstyrrelser ikke er konstante og uforanderlige gjennom et livsløp, vil kunne fjerne frykten for å gi barn og unge diagnosen personlighetsforstyrrelser, mener de.

Les også: Vil gripe inn tidlig

Personlighetsforstyrrelser senere i livet

Kunnskapen om personlighetsforstyrrelser hos eldre er mangelfull, siden det fins lite forskning som strekker seg over lang tid. Studier har vist at lidelser som innebærer høy nevrotisisme eller negativ affekt, to dominerende trekk ved borderline PF, er forbundet med dårlig helse og økt dødelighet senere i livet.

Artikkelforfatterne mener at den manglende oppmerksomheten rundt personlighetsforstyrrelser hos eldre dekker over en betydelig, offentlig helsebyrde som kommer til å bli enda viktigere med den aldrende befolkningen i vestlige land.

Ingen varig diagnose

– Før så man personlighetsforstyrrelser som varige. Det var uheldig – vi satte merkelapper på pasientene som de ikke ble kvitt, sier overlege Øyvind Urnes, leder av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP).

I dag vet man at lidelsene endrer seg over tid, og at personer med PF kan bli bedre. Urnes forklarer at mye avhenger av livssituasjonen. Hvis man har trygge personer rundt seg, for eksempel en kjæreste, vil kanskje ikke problemene vise seg.

– Imidlertid kan vanskene dukke opp igjen, for eksempel ved et kjærlighetsbrudd, forteller Urnes.    

Han viser til den underliggende sårbarheten som er mer konstant enn symptomene på en personlighetsforstyrrelse.

– Sårbarheten er varig, ikke diagnosen, sier han.

Hvordan måle effekt av behandling?  

Ifølge Urnes handler behandlingen av en personlighetsforstyrrelse om å lære pasientene å håndtere den selv.

– Ingen andre kan fortelle deg hvordan du skal tenke om deg selv. Men man kan lære å håndtere sin egen sårbarhet på en annen måte, og dermed bli mindre sårbar, sier Urnes.  

Overlegen mener det hersker stor optimisme i feltet når det gjelder effekten av behandling. Urnes og kollegaer ser at pasientene endrer seg mye i løpet av behandlingen. Selv om de grunnleggende trekkene er de samme, kan symptomene endre seg.

– Utfordringen er å måle effekt av behandlingen. I dag måler vi funksjon, men vi har ennå ikke funnet ut hvordan vi kan måle hvordan det går med selve trekkene ved personlighetsforstyrrelser – trekkene vi forsøker å gjøre noe med, påpeker Urnes.

18 år er ingen magisk grense

Arbeidet til Urnes og medarbeiderne hans ved Kompetansetjenesten for personlighetspsykiatri er mye rettet mot barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Hovedmålet er å få BUP å interesse seg for personlighetsforstyrrelser.

– Det er lite interesse for å behandle barn for personlighetsforstyrrelser i BUP fordi man tradisjonelt har tenkt at personlighetsforstyrrelser starter i 18-årsalderen. Men det er ikke riktig, mener Urnes.

Tidlig sykdomsdebut krever tidlig behandling

Han viser til at det ikke er noe magisk som skjer i 18-årsalderen. PF starter ofte i ti-årsalderen og blir verre hvis den ikke oppdages.

– Man jobber med symptomer som angst og depresjon, men ikke selve personlighetsforstyrrelsen, fram til fylte 18 år. Så blir det et brudd i behandlingen, fordi barnet ikke er barn lenger og ikke får hjelp fra BUP. Voksenpsykiatrien tar heller ikke nødvendigvis tak i den underliggende personlighetsforstyrrelsen, sukker Urnes.  

Overlegen mener at dersom en skulle operere med et skille mellom BUP og voksenpsykiatri, burde skille gå ved ti-årsalderen. Han forklarer dette med at de aller fleste psykiske lidelser debuterer i puberteten.

– Dette henger sammen med den generelle utviklingen i ungdomstiden. Dette er en utfordrende tid for alle mennesker, viser han til.

Vil behandle i BUP

Nå er Kompetansetjenesten i ferd med å oversette en utredningspakke for barn og ungdom med henblikk på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

– Vi ønsker å få i gang behandling av emosjonelt ustabil PF i BUP, men dette er avhengig av at noen i BUP tar ballen, avslutter Urnes.

Kilder: 

Peter Tyrer, Geoffrey M Reed, Mike J Crawford : Classification, assessment, prevalence, and effect of personality disorder.Lancet 2015; 385: 717–26

Giles Newton-Howes, Lee Anna Clark, Andrew Chanen: Personality disorder across the life course. Lancet 2015; 385: 727–34

Nyhetsbrev

Meld deg på her for å motta siste nytt fra ROP.no