EGENERFARING: På ROP-dagen 2017, fortalte Åse-Line om hvordan hun har opplevd en oppvekst og ungdom med borderline personlighetsforstyrrelse. (Foto: Frøy Lode Wiig)

EGENERFARING: På ROP-dagen 2017 fortalte Åse-Line om hvordan hun har opplevd en oppvekst og ungdom med borderline personlighetsforstyrrelse. (Foto: Frøy Lode Wiig)

Livet var svart eller hvitt

– Jeg var veldig mye og veldig lite på en gang. Det var alt eller ingenting, sa Åse-Line da hun delte sine erfaringer med borderline personlighetsforstyrrelse på ROP-dagen.

I dag er Åse-Line i full jobb, driver eget firma og studerer ved siden av. Hun har gode venner og tilsynelatende kontroll på livet. På ROP-dagen 2017 deltok hun i en samtale med psykiater Øyvind Urnes, hvor hun fortalte om en turbulent ungdomstid. Åse-Line snakket rolig og behersket foran en fullsatt sal.

Så rolig, så behersket, med sånn kontroll, har hun langt fra alltid vært. Etter flere runder i behandlingsapparatet fikk Åse-Line diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Da hadde hun allerede vært til behandling for ADHD, depresjon og rusproblemer.

Se foredraget: Hvordan er det å ha en personlighetsforstyrrelse? 

Barnet ble omsorgsperson

Vanskene oppsto tidlig, rundt 10-årsalder, som for mange andre personer med borderline.

– Jeg hadde ikke problemer, jeg var et problem, en feil, en svulst, husker Åse-Line.

Hun vokste opp med en mor som var alvorlig syk, og en far som var mye på reise. Hjemme tok Åse-Line vare på moren; barnet var omsorgsperson. Men på skolen utagerte hun.

– Jeg var en pøbel. Jeg farget håret rosa på trass, gikk utfordrende kledd og fikk hver dag bekreftet det jeg visste innerst inne: At jeg var dum, udugelig, alt var umulig, forteller Åse-Line.

Psykiater Øyvind Urnes påpeker at det er en vanlig reaksjon blant barn som ikke får emosjonell kontakt med foreldre å overta ansvar og omsorg hjemme.

Les også: Vil gripe inn tidlig

Ingen grenser hjemme

Hjemme hadde Åse-Line det svært fritt. Ingen sa når hun skulle legge seg, når hun skulle spise eller hva hun skulle spise.

– Jeg hadde det veldig fritt, men jeg var livredd for mammas blikk. Jeg lærte tidlig at det å vise følelser, som mamma kalte «surmuling», var uakseptabelt, sier Åse-Line.

Hun vekslet mellom å ikke ville synes i det hele tatt til å ville være synlig hele tiden. Det var alt eller ingenting. Opp eller ned. Når ting ble vanskelig, hadde hun to strategier som hjalp: Mat eller tanken om selvmord.

– Tanken på å dø lekte jeg alltid med. Det var min exit. Til vanlig forsøkte jeg å mestre hverdagen ved å spise eller ikke spise. Jeg klarte aldri å kontrollere meg: Enten spiste jeg masse, ellers spiste jeg ingenting.

Se ROP-TV: Psykotiske symptomer hos pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse

Rusen ga ro

Som mange andre med borderline personlighetsforstyrrelser, fant Åse-Line hjelp i rus. De første rusmidlene kom fra fastlegen. Åse-Line hadde søvnproblemer og ble forskrevet sovepiller.

– Da jeg tok pillene, ble jeg veldig glad. Euforisk. Livet var bedre enn noen gang. Så da tok jeg en pille til, og en pille til. Legen min trodde visst på at jeg mistet den ene resepten etter den tredje, smiler Åse-Line.

På denne tiden hadde Åse-Line begynt å studere, hun hadde samboer, egen leilighet. Ting var roligere i hodet. Da kom depresjonen. Hun la på seg 30 kilo på kort tid.

– Jeg gikk fra å tro at jeg var overvektig til å faktisk være overvektig. Og denne gangen klarte jeg ikke å gå ned igjen. Da virket amfetamin som en god løsning. Jeg var ikke i et rusmiljø, og jeg hadde dårlig råd, så jeg kunne ikke bruke mye amfetamin. Men det jeg fikk tak i, ble jeg veldig rolig av, husker Åse-Line.

Les også: Ny kunnskap om personlighetsforstyrrelser

Vanskelig å slutte

Amfetaminet gjorde henne mer fokusert, ga henne bedre selvfølelse og gjorde det lettere å forholde seg til andre. Åse-Line har også ADHD, og amfetaminet hemmet impulsiviteten. Flere positive ruserfaringer fristet til gjentakelse.

– Hvis jeg så en pille, tenkte jeg: Oi! Hva kan den gjøre? Det var sovemedisinen jeg slet med lengst. Sovepillene var veldig, veldig vanskelig å kutte ut, forteller hun.

Beintøff gruppeterapi

Til slutt fikk Åse-Line en fastlege hun mener har reddet livet hennes. Fastlegen snakket ikke om diagnoser, men om hvordan Åse-Line kunne få hjelp. Etter hvert ble hun utredet og henvist til behandling for personlighetsforstyrrelser. Der ventet gruppeterapi og individualterapi en gang i uka.

– Gruppeterapi var beintøft. Jeg skydde andre mennesker som pesten, og plutselig skulle jeg sitte i ring og snakke med dem.

I løpet av terapien gikk det opp for henne at mange av hennes vedtatte sannheter ikke stemte. Alle syntes ikke hun var dum og håpløs. Åse-Line mener hun har hatt stort utbytte av mentaliseringsbasert terapi.

– Tidligere, hvis noen snudde blikket vekk fra meg mens jeg snakket med dem, tolket jeg det som om de hatet meg. Gjennom mentalisering har jeg lært at det kan være mange andre grunner til at folk ser bort, påpeker hun.

Les også: Kritisk til bruk av medisiner ved borderline

Etablere struktur

Noe av det viktigste hun har jobbet med er å etablere struktur og rutiner i hverdagen. Da hun var liten, fikk hun aldri faste spise-, søvn- eller relasjonsmønstre. Det har hun måttet lære i voksen alder.

– Man skal ha veldig respekt for mennesker som går i terapi og som jobber med seg selv hver dag. Jeg måtte innrømme overfor meg selv at mange av mine tankemønstre, mine etablerte sannheter, var feil. Og vi vet alle hvor smertefullt det er å innrømme feil…

Se ROP-TV:  Hva er personlighetsforstyrrelser?

Nyhetsbrev

Meld deg på her for å motta siste nytt fra ROP.no