EGENERFARING: Psykiatrisk sykepleier Kristin Høstberg var avhengig av legemidler. Nå har hun vært «ren» i mer enn fem år, og har fått lisensen sin tilbake. (Foto: Frøy Lode Wiig)

EGENERFARING: Psykiatrisk sykepleier Kristin Høstberg var avhengig av legemidler. Nå har hun vært «ren» i mer enn fem år, og har fått lisensen sin tilbake. (Foto: Frøy Lode Wiig) 

Ble livsviktig å ikke fortelle

Noen ukers bruk av valium i en unntakstilstand ble til en årelang, skambelagt avhengighet for Kristin Høstberg. Hun delte sine erfaringer på lanseringen av boka Rasjonell bruk av angst- og sovemedisiner.   

Kristin Høstberg er psykiatrisk sykepleier og har jobbet i både kreftomsorg og akuttmottak. Hun har også vært på flere utenlandsoppdrag i regi av Leger uten Grenser. Det var på et slikt oppdrag, i Chad på nyåret i 2004, at sykepleieren tok valium for første gang. Hun hadde noen få uker igjen av et seks måneders langt opphold, og hun slet med å sove. Hun ville sikre søvnen slik at hun kunne avslutte oppdraget på en ordentlig måte. Og det gjorde hun.

– Jeg kom hjem til Norge. Jeg følte meg sterk og glad. Takknemlig over livet. Stolt over hva vi hadde fått til i leiren. Jeg kuttet valium tvert. Sluttet på dagen, ingen nedtrapping, fortalte Høstberg da hun delte sine erfaringer på lanseringen av boka Rasjonell bruk av angst og sovemedisiner på Litteraturhuset denne uken.  

Les også: Nytt elæringskurs om vanedannende legemidler

Frittsvevende angst

Som sykepleier hadde hun mange ganger gitt benzodiazepiner til pasienter, som ordinert av lege. Hun kjente til legemidlene som effektive medisiner for blant annet kreftpasienter på slutten av livet eller psykiatriske pasienter i akuttfase.

legemidler omslag

– Et par uker etter hjemreise kom angsten krypende. Etter hvert opplevde jeg det jeg vil beskrive som «frittsvevende angst». Den var ikke knyttet til en spesiell hendelse eller opplevelse, men den var overalt, alltid, sa Høstberg.

Angsten var verst tidlig om morgenen. Hun våknet klokken 04.00, med bankende hjerte, og lå våken til hun gikk på arbeid. Hun fikk ny jobb, på et akuttmottak. Angsten ble verre.

Se ROP-TV: Vanedannende legemidler i allmennpraksis – problemer og dilemmaer

Legemidlene fungerte

Høsten 2004 oppsøkte hun en psykiater som forskrev antidepressiva og sobril. Det gikk et par uker, og Høstberg ble bedre. I ettertid mener hun at det var antidepressivaen som hadde effekt, og den sluttet hun med etter relativ kort tid. Men sobril fortsatte hun med de neste to årene.

– Jeg var allerede i klørne på sobril, men jeg så det ikke selv, fortalte Høstberg.

Så kom 2006, et år med tre store påkjenninger: Høstberg ble hodestups forelsket, og forelskelse «er en påkjenning, selv om den er positiv», forklarte hun. Hun gjennomgikk en operasjon og hadde eksamen i videreutdanning som psykiatrisk sykepleier.

Les også: Må nyansere bildet av legemidler

Ble høyaktiv

– Det ble svimmelt å være til. Jeg fikk masse energi, ble høyaktiv, husket Høstberg.

Psykiateren forskrev mer Sobril. Dosen økte. Noen uker senere sa det «pang».

– Så var det kjedelig å være meg, det var truende å være til. Depresjonen kom som et knyttneveslag, sa hun.

I ettertid mener den psykiatriske sykepleieren at den høyaktive perioden var begynnende hypomani. En latent sårbarhet for bipolar lidelse var blitt vekket.

Sterkt stigma

Psykiateren som forskrev sobril oppmuntret Høstberg innstendig om å søke behandling for avhengighet på døgnklinikk. Hun nektet.

– Jeg holdt misbruket mitt hemmelig for alle. Det ble livsviktig å ikke fortelle til noen, selv ikke mine aller nærmeste. Den eneste som visste at jeg tok sobril var psykiateren som forskrev medikamentet, fortalte Høstberg.

Hun prøvde å trappe ned. Fikk det ikke til. Angsten ble for stor. Hun prøvde igjen. Fikk et massivt krampeanfall. Hun utviklet panikkangst, en angst så sterk at den nesten ikke var til å holde ut. Hun fortsatte med sobril, bivirkningene ble mange og alvorlige.

– Jeg forandret personlighet; jeg ble et menneske det var vanskelig å forholde seg til, vanskelig å leve med. Jeg fikk dårlig dømmekraft, opplevde at tankene mine var uklare. Og jeg var fylt av en vanvittig skam og skyld, sa Høstberg.

Les også: Dødelig diskriminering

Redd for å miste alt

Hvordan kunne hun, en psykiatrisk sykepleier, oppegående, ressurssterk, med godt arbeid og stort nettverk handle så irrasjonelt?

– Jeg kunne ikke innrømme rusavhengighet. Stigma var for stort. Min redsel for å miste arbeidet, familie og venner var enorm.

I 2009, fem år etter at hun tok sin første valium, gikk Høstberg «cold turkey». Hun kuttet ut alle legemidler. Og ble sporenstreks alvorlig syk. Abstinensene slo henne med full kraft. Hun ble innlagt på sykehus, og plutselig ble avhengigheten kjent, det hun hadde fryktet mest i verden.   

– Dette er ingen historie om at alt gikk bra til slutt. Jeg har hatt mange tøffe år, og avhengigheten har hatt store konsekvenser, som jeg lever i hver dag. Men jeg er takknemlig for livet. Og jeg har klart å være avstående fra legemidler i over fem år. Det er en stor seier.

Se ROP-TV: Introduksjon av avrusningsretningslinjen

Nyhetsbrev

Meld deg på her for å motta siste nytt fra ROP.no